Men det er vel ikke lov i dag??? Alt skal være så utrolig forsiktig.. Gå varsomt fram..
Hvis fedme er en sykdom…. Hvorfor er det kun de siste årene det er blitt så utbredt å være tykk??? Før all denne børnematen, brusen og snopet ble så lett tilgjengelig så var ikke fedme noe tema.. En veldig sjelden gang traff du en som var overvektig. Når jeg gikk på barneskolen på 80 tallet var det kanskje 3 overvektige barn på skolen. (en skole med over 300 elever)
Nei jeg mener bestemt at i de _fleste_ tilfeller er fedme noe man påfører seg selv med for mye usunn mat og en alt for lite aktiv hverdag. Men jeg ser jo at den løsningen er tung å svelge for mennesker med en del for mange kilo på kroppen. Det er mye greiere å ha noe å skylde på. Enklere å gi det en diagnose.
Regner selvfølgelig med masse motstand her.. BRING IT ON!!!!
P.s – Se Juliet sin kommentar litt lenger nede her.
Lagret under: media
Jeg synes det er pussig at folk uten akademisk bakgrunn i slike ting har så sterke meninger, det gjelder forsåvidt både deg og hun Kari-dama.
Jeg har ingen utdanning i hverken medisin eller ernæring, og har overhodet ikke peiling, og da synes jeg det er den holdninge jeg bør ha.
Det at du (og, igjen, Kari) uttaler dere så bastant om “hva dere tror” i direkte motsetning til det vitenskapen sier synes jeg rett og slett er skummelt.
Som sagt, jeg har null kunnskap om temaet som diskuteres her, jeg bare ser en sterk tendens for tiden til at folk er 100% sikre i meninger de har 0 utdanning eller erfaring i. Det er litt pussig for min del. Genetikk er tross alt et ganske komplisert fagfelt.
Nå har det levd mennesker på jorda i ca 4 mill år. I de siste 3.999 milloner år har hverdagen bestått i fysisk aktivitet for å få tak i mat. De siste 50 årene er den fysiske aktivitenen gått drastisk ned. Folk er mye tyngre i dag enn f.eks. 50 år siden. Menneskekroppen er ikke laget for så lite fysisk aktivitet som ‘gjennomsnitts’ mennesker har i dag.
Ja jeg tror faktisk det er så enkelt. Uten at jeg er 1.amanuensis i noe som helst.
mvh “steinaldermennesket”
Og dette illustrerer vel problemet jeg siktet til; at “folk flest” synes det er helt greit å bare tro noe, selv om det er betydelig forskning som peker i en annen retning.
Som sagt, min kommentar hadde egentlig ikke noe med fedme å gjøre i det heletatt, jeg er mer oppgitt over trenden folk flest for tiden har til å gå vekk fra forskning og undersøkelser, og heller bare stole på “dette tror jeg pga A B og C”.
Litt Sarah Palin stil. Og det skremmer meg.
Takker for kommentar
I mange tilfeller er det kanskje rett som Kari sier her, MEN ikke alltid. Har aldri vært feit, men prøvde en periode å gå ned i vekt ved å spise lite og trimme mye. Vekta ble stående på stedet hvil og jeg kontaktet lege om “problemet”. Legen trodde visst ikke på meg, og anbefalte meg å spise mindre og trene mer. På det tidspunktet hadde det allerede gått så langt at jeg daglig levde på ett rundstykke uten pålegg og en (liten) kartong juice daglig.
For noen – deriblant meg selv – hjelper det ikke å trimme mye og spise lite. Enden på visa ble at jeg – etter at jeg begynte å spise litt igjen – la på meg en god del muskelmasse. Men ble jeg lettere? Næh!
Nuvel – poenget er uansett at ikke ALLE er “store” (les: veier mer enn de vil) fordi de er late…
Takk for kommentar
Det skal i hvertfall ikke stå på viljestyrken din, men dette handler egentlig mye om måten man prøver å gå ned på, ikke at man ikke prøver. (Jeg er enig i at det er for lett å skylde på latskap også) Når en velger å nesten avstå fra mat, kan kroppen reagere på fler måter, i mange tilfeller begynner den å spare på maten den får for å gjøre mest mulig ut av den, og hvis man da har spist f.eks et rundstykke, som ikke gir riktig næring i forhold til hva kroppen trenger, så er man like langt. Det handler derfor ikke om å spise så lite man kan, men så riktig man kan, og mange har nok ikke nok kunnskaper om kosthold for å kunne klare dette.
Jeg er heller ikke på noen måte tjukk, men jeg går heller ikke ned i vekt ved å trene (selvom jeg blir tynnere), fordi kroppen min bygger mye muskler når jeg gjør det, og av naturlige årsaker vil man da ikke kunne måle forbedringene sine på vekten, fordi muskler veier mer enn fett. Jeg avstår helt fra å veie meg, nettopp fordi dette måler kroppen min på feil grunnlag.
Jeg trener fire ganger i uken, spiser langt sunnere enn de fleste jeg kjenner, rører ikke mat som inneholder e-stoffer eller kunstig sukker, rører ikke snop eller chips – og jeg legger på meg.
I barndommen spiste min bror minst tre ganger så mye som meg, han var syltynn, jeg var litt lubben. Han trente ikke i det hele tatt, jeg trente sju ganger i uka.
Om jeg hadde spist junkfood, snop hver dag og bøtta i meg litervis med brus hadde jeg faktisk synes det var helt greit å være tjukk – da hadde jeg fortjent det. Jeg blir drittlei av at små rotter som denne Kari (som faen ikke kan noe som helst annet enn å løfte beina til musikk) skal fortelle verden hva som er mitt problem. Hun vet absolutt ingenting om det, overhodet ingenting! Dumme kjerring!
Det som er greia er at alt du sier nå er det kjempemange som bruker som unnskyldning. Kari kan ha vært litt brysk i måten hun hat gått fram på, men hun snakker ikke om folk som deg, som faktisk prøver.
Haha
Genialt å poste dette innlegget under en artikkel som sier at det er medisinsk bevist at det Kari sier er feil 
takk for kommentar.
Og P.S :- medisinsk bevist i enkelte tilfeller.
Helt enig med deg. Og dette betyr ikke at ikke noen har mer anlegg for å legge på seg enn andre, for selvfølgelig er vi forskjellige, men dette innlegget har noen veldig gode poeng.
Det er nok noen som kan diagnoseres med sykdommen fedme, men jeg tror det hos de aller fleste blir brukt som en unnskyldning, rett og slett fordi dagens mat- og mosjonsvaner har tatt helt av, og mange kan nå ha levd et helt liv med slike vaner, noe som gjør det vanskelig å bryte ut av sirkelen.
Jeg har sett hvor hard kampen mot viljen kan være, men jeg har også sett mirakler skje når noen virkelig bestemmer seg.
Jeg vet at man skal tråkke forsiktig når det kommer til dette temaet, men om ikke alle, så trenger mange av oss en reality check, framfor å skylde på fedme.
Dette skulle vært innlegget mitt. Takk for flott kommentar. Du fikk sagt det mer korrekt enn det jeg fikk. Nøyaktig slik mener jeg det
tror vel det misforsås her.. Klart at mange idag er passive og legger på seg grunnet mat og inaktivitet, men det er også endel som uansett, legger på seg til fyldige personer og som arver gen fra sin far feks og fra sin far igjen. Så det er en miks ( medisisnk dokumentert) at passivitet og kosthold medfører at folk legger på seg men også at andre da til tross for aktivt liv legger på seg grunnet gen
I noen tilfeller er det klart at det er medisinsk. Men jeg tror at i de fleste tilfeller er det noe det enkelte menneske klarer å fikse selv med den rette viljestyrken og kostholdsveiledningen.
Takk for kommentar
Det er også svært enkelt regnestykke-.- Mer inn og mindre ut = vektøkning. Men hvorfor så mye fokus på kosthold, kosthold er kroppens drivstoff, viktig med balansert kosthold, Men kos en med vin, likør, sjokolade etc .. Livskvalitet det ! Men vær aktiv.. Tren gjerne hver dag små/store aktiviteter., Kun kosthold er drepen. Klart at selv en meget fet person vil psykisk og fysisk ha det mye bedre med jevnlig/daglig mosjon. Lite hjelper mye! Da jeg lop hver dag med 20 km pr dag er jo det slitsomt slikt sett, men gevinsten ! Spis og drikk med mate og glede!!
De aller fleste av oss har til gode å møte noen med stoffskifte problemer som ikke skyldes livsstil. Det er ikke rart når under 1% av befolkningen har lavt stoffskifte som ikke er forårsaket av passivitet, søtsaker og overspissing.
Det at tykke barn ofte har tykke foreldre har ikke nødvendigvis noe med gener å gjøre men med kosthold. Det er som regel foreldrene som bestemmer hva slags mat familien får i seg. At disse barna i voksen alder spiser like destruktivt er en uvane. Nå skal de tro at de er syke og det skylder forhold utenfor deres kontroll. De som prøver å unnskylde feite folk med å si at fedme er en sykdom gjør dem en bjørnetjeneste.
For å legge på seg må man øke insulin-nivået i blodet og det får man ved å innta karbohydrater (sukker og stivelse). Når man har klart å bli insulinresistent pga livsstil legger man på seg aller mest. Hvis det er en sykdom som enkelte vil ha oss til å tro da driver ekstrem mange med selvmedisinering og lykkes med det. At fedme/overvekt kan føre til sykdommer er vi alle enige med det. FEDME er en sykdom, liksom, og hva er symptomene?! Latskap, spise salat ute blant folk, gå i treningsklar?
Alt skal gjøres med måte. Problemene oppstår når vi overdriver!
Ja hva er symptomene? Dem har vi ikke hørt om.
Takker for kommentar!!! 
For å ta et litt drøyt eksempel:
Finn et gammelt bilde fra Auschwitz og pek ut hvilke av fangene som har dette “fedmegenet”…
ALLE kan bli slanke, men man må anstrenge seg litt og finne den måten som passer best for en. Men i dag skal alle ha det så lettvint med slankekurer/produkter og det er om å gjøre å gå ned mest mulig på kortest mulig tid. Da blir man fort demotivert og mange gir opp..
Uff.. Den første setningen der ble litt misvisende. Det har jo med sultenød og tvangssulting å gjøre.
Ellers er jeg er enig med deg.
Ja den var ekstrem, men beviser poenget like fullt.
Utrolig mange som lirer ut av seg at det ikke ligger for dem å bli slanke “sånn genetisk”.
Tull og fanteri.
Hvis du sulter så blir du tynn. Alltid. Uansett.
(Nå mener jeg ikke at man skal sulte seg, bare så det er sagt)
Når det er sagt så har jeg full respekt for de som faktisk tar tak i problemet og legger om livsstilen.
Hatten av!
Fedme er enkel mattematikk.
En person på 1,70 og 70 kilo forbrenner kansje 2000 kalorier for dagen ved normal aktivitet.
Tryller denne personen da i seg 4-5000 kalorier for dagen over lengre tid vil selfølgelig vekten gå opp, ting blir vanskligere og aktivitetsnivået synker.
Dette er et spørsmål om disiplin og vilje.
Har selv vert i kategorien “svært overvektig” og gikk til slutt inn for at eg måtte gjøre noe med det.
Dette var spørsmål om ork og viljestyrke, og det tok meg 3-4 månder så var eg ikke til å kjenne igjen.
Siden dette ble gjort på en ordentlig måte er eg nå tre år senere fremdeles i kategorien “normalvektig” og stortrives med det.
Trenger ikkje lenger å konsentrere meg for å være der, for endringene er blitt en vane og ikke et ork.
Mer grønnsaker, kutt ned/ut snop og alkohol for en periode, begynn å gå regelmessig (dropp heiser og slik) og du vil synke ned i vekt på kort tid.
Vilje og psykisk styrke er allt som trengs.
Synes du er et prakteksempel på at man kan hvis man vil nok. Samtidig har du et mye bedre perspektiv hvis du faktisk har vært i den førstnevnte kategorien.
Dessuten bør du være stolt av deg selv for å ha hatt tålmodighet og vilje nok til å ta den fighten, det er så mange som bør følge ditt eksempel, ikke bare for å gå ned i vekt, men for å være god mot kroppen.
Med andre ord… du spiste ALT FOR MYE tidligere altså. Teoretisk sett forbrenner kroppen min drøyt 3 000 kalorier for dagen, jeg spiser ALDRI så mye som 3 000 kalorier for dagen, jeg ligger mellom 1500 og 2000 – fordeling 40/40/20.
Jeg trener ordentlig, ikke bare sånn “droppe heisen” trening, fire ganger i uka, men jeg fortsetter å legge på meg. Ikke kom her og si at vilke og psykisk styrke er alt som trengs!
… og du går pokker ikke fra “svært overvektig” til “normalvektig” på 3-4 måneder. I så fall må du ha pøst i deg ufattelige mengder kalorier før du fikk “vilje og psykisk styrke”.
Jeg har også tatt av mye, en gang med proteinkur, en gang med nutriliett. Problemet med sånne kurer er at de ikke virker evig. Man er nødt til å ha et balansert kosthold i lengden, og skal man orke å trene må kroppen ha karbohydrater.
Misforstå meg rett, jeg synes det er alt for mange som sitter på ræva og klager på kraftig beinbygning osv, men ha også respekt for at det å ta av ikke er like enkelt for alle, uansett hvor beinhardt man jobber. Uansett hvor mye viljestyrke man har. Jeg har ennå til gode å høre noen be en anorektiker om å spise mer og trene mindre.
Etter alle fysiske lover og regler umulig å legge på seg mer en en får i seg og kan bare forklares med småspising man ikkje husker/vil huske.
Energi (Som er de fett består av) kan ikkje skapes. bare ommformes. Så vist du har en standardforbrenning på 1500 (Eller 500 vist du har prøvd sulteslanking og derfor har ødelagt kroppen din midlertidig) så trenger du 1500/500Kcal for dagen for å gå i null.
Dette er en fysisk lov som ikkje kan omdiskuteres.
E=mc² (er loven,og ja, dette studerer eg)
For de som ikkje skjønner hva dette betyr, betyr det noe så enkelt som at 500Kcal vil alltid være 500Kcal uansett om det er i form av fett, sukker, grønnsaker eller varme. Forskjellen er at enkelte ting overføres fra en form til en annen enklere. For kroppen å gjøre fett om til varme/avfallsstoff(som slanking er) må det fysisk aktivitet til. For å gjøre grønnsakene du spiser om til det samme trengs ikkje fult så mye aktivitet, for kroppen din jobber naturlig mer med å forandre dette.
(du forbrenner flere kalorier på å spise stangseleri en du får av å spise den, tilsvarendes så vil chilli øke forbrenningen din med opp til 12%)
Feit mat/sukker er ingen utfordring for kroppen, så dette bli lagt rett i reservene.
Spiser du feit mat for 1500/500Kcal vil dette legge seg rett på lagrene. og kroppen må endre dette til energi, noe som gjør deg slapp og sliten, som igjen fører til at du beveger deg mindre, som igjen fører til lavere forbrenning.
“Sunn” mat (Kan være så mangt) er enklere å benytte til det du skal gjøre, kroppen bruker energi på å legge de som er ekstra til fett og vil derfor (Med mindre du spiser alt for masse), siden dette inneheld vitaminer og andre vikrige ting, vil det gi energi, og du vil være i stand til å bevege deg mer. Som fører til økt forbrenning.
Har selv vert i kategorien “ekstremt overvektig”, Der var eg i mangen år. Var ikkje fornøyd med det, bestemte meg derfor å gå ned i vekt å klarte med enkle grep å komme meg ned i kategorien “normalvektig” i løpet av en 3-4 månders periode.
Det som skulle til var et sunt norsk alsidig kosthold.
Kuttet ut snop, brus, chips, alkohol og andre kaloribomber i perioden.
Begynte å trene/bevege meg mer.(regelmessig og ikkje krampe-trening. Finn noe som er gøy. Dans? Aerobic? Svømme? ++)
Fisk minimum 2 ganger i uka:
5-6 måltider for dagen.(Se på kroppen som en ovn, du må holde fyren gående, ellers vil det ikkje funke)
3-frukt per dag
3 grønsaker per dag (til middagen)
Mye vann. (i alle fall 7 glass for dagen)
Alt dette har med vaner og viljestyrke å gjøre:
Eg klarte det.
Hadde eg aldri trodd et år før eg gjorde det.
Dette kan de fleste klare.
Slutt å skyld på andre. (Ja, eg gjorde de før eg og!)
(Proteinshaker og slikt er bare til for at store firmaer skal tjene på oss, brukk sunn fornuft og normal mat)
(Og nei, spiste ikkje alt for mye før. bare feil mat og på feil måte.)
Her synes jeg diskusjonen går fra saklig til provoserende. Det blir for dumt å si at en anorektiker aldri blir bedt om å spise mer og trene mindre, da dette er alt en anorektiker blir bedt om bare for å kunne klare å overleve. Hvis det heller er spørsmålet om undervekt du tenker på, så foregår det på akkurat samme måte. Jeg har en venninne som er undervektig, og selvom hun spiste alt hun klarte, så kan hun ikke legge på seg. Problemet er at hun ikke spiste riktig, ikke at hun ikke spiste nok. Nylig har hun endelig klart å legge på seg 2 kilo nettopp fordi hun har spist sunn og riktig mat, samt kombinert det med trening. Det er faktisk avgjørende HVA slags næring man får i seg.
Dessuten sier du jo nå at du faktisk har klart å gå ned i vekt ved hjelp av nutrilett og lignende, noe som sier meg at det faktisk ikke er umulig for deg heller, men med mindre man bruker tid på å stabilisere disse kurene med riktig mat og mosjon, slik at man oppnår et balansert kosthold, så vil man gå rett opp igjen. Slike kurer er ment for å hjelpe deg til igang, ikke for å løse alle problemer.
Med dette mener jeg ikke at alt er svart/hvitt, jeg mener at det ikke er umulig.
Jeg synes det blir for enkelt å skylde bare på enkeltindivider for den komponenten i overvekt som livsstil innebærer.
Det har også en stor del med samfunnsorgansering å gjøre at vi i dag har et samfunn hvor svært mange tjener tl livets opphold fra en kontorstol, mens vi genetisk ikke er så forskjellige fra en art som er tilpasset en jeger og sankertilværelse hvor hele dagen kunne gå med på å være i bevegelse.
Faktum er vel at vi fra naturens side er tilpasset et liv med svært mye mer fysisk aktivitet enn selv de som trener regelmessig stort sett får, men sånn som samfunnet er organisert i dag, så kan ikke alle ha som levebrød å sprette opp og ned hele dagen mens de roper “Å, kom igjen nå!” sånn som Kari driver med.
Dessuten så er det jo også et spørsmål om hva som er idealvekt for den enkelte sånn rent biologisk sett. Det er jo flust av tettbygde mannfolk blant de som driver tungt manuelt arbeid som har en livlinje som synes å ha stabilisert seg en del cm over det som dagens skjønnhetsideal skulle tilsi. Ville dere si at disse karene som flytter tyngre ting enn jeg tror mange av dere kan rikke på dag ut og dag inn er i dårlig fysisk forfatning?
Blir litt oppgitt noen ganger av folk som har enkle forklaringer på overvekt. All forskning viser at det er veldig mange årsaker til overvekt, og ofte en kombinasjon av flere.
Hos enkelte er overvekt et utfall av spiseforstyrrelser. Om dere godtar bulimi og anoreksi som en spiseforstyrrelse, så bør dere også åpne for muligheten for dette også.
Hos andre er overvekt et utfall av for lite mosjon og et usunt kosthold.
I tillegg er det stor variasjon på forbrenning og slikt. Enkelte er faktisk utstyrt med en genetisk ulempe som gjør at det krever mer enn gjennomsnittlig aktivitet for å ikke legge på seg.
Argumentet med at “hvorfor kalles det en sykdom når folk var tynnere før” holder ikke mål. Felles for overvekt, enten det er pga sykdom, gener eller usunn livsttil, er at man må ha tilgang til usunn mat.
Tidligere hadde man ikke bensinstasjoner åpne til alle døgnets tider og supermarkeder som reklamerer for usunn mat på TV. I tillegg hadde de fleste et mye hardere fysisk arbeid enn i dag hvor vi ofte har maskiner til hjelp, eller sitter på et kontor.
Jeg kan være med på dette argumentet dersom konklusjonen er at fedme er en psykisk spiseforstyrrelse.
Jeg er 100% enig med bloggeren. Og selv om folk er “eksperter” innen et område betyr ikke dette at de vet hva de snakker om dessverre. Dette har jeg vært borte i alt for mange ganger. Argumentet om at vi ikke hadde et fedmeproblem før er veldig sterkt. Jeg tviler sterkt på at fedmeproblemet vårt ikke har noenting å gjøre med inaktivitet og fet mat å gjøre, og at 50% av befolkningen plutselig har arvet en fedmesykdom de siste 50 årene. Det er viktig å bruke hodet litt selv og ikke alltid høre på ekspertene! Jorden var flat for noen hundre år siden.
Hvis det nå er sånn at fedme er en sykdom, hvordan kan det da ha seg at en utbredt ” behandling” er å sette bånd på magesekken for å føle seg fortere mett, ergo spise mindre??
Jeg er bosatt i Australia, og her er overvekt blitt et stort problem. Faktisk ligger Aus nå tett etter USA i fedmetoppen. 24 % av alle barn regnes som overvektige her. Jeg er av den oppfatning at en stor del av dette skyldes usunn mat i kantinene på skolene, fortetning av junk-food steder, og ikke minst at usunn mat er betraktelig billigere enn sunn mat. Det blir feil å hevde at inaktivitet kombinert med usunn livsstil er en sukdom.
Utover det er jeg også av den oppfatning at vekt også er genetisk relatert. Der kan jeg jo snakke for min egen del, som hele livet har vært undervektig uansett hva jeg har puttet i meg. Hadde det det ikke vært genetisk skulle jeg også vært overvektig i dag. Men jeg tror at om en er disponert for overvekt genetisk sett, kan en holde det i sjakk ved å være i aktivitet og være litt obs på hva en putter i seg. Da kan en slippe den sykelige overvekten.
Og for all del; ikke kom med at en ikke har uttalerett eller noe siden en ikke har erfart problemet på kroppen
Dette var forresten en veldig bra kommentar.
takktakk
Tusen takk for mange fine innspill.